Pasvikelva

I dag danner Pasvikelva grensa mellom Norge og Russland. Pasvikdalen har vært og er en møteplass for ulike kulturer og folkegrupper. Statenes politikk, krig og grenser fikk store konsekvenser for folket bosatt i området. Den norske stat markerte sitt territorium, og bygde skoler, kapell, turiststajoner og forsøksgård.

Vinterkrigen og andre verdenskrig satte sine spor hos folket i Pasvikdalen. Den kalde krigen mellom øst og vest fikk også betydning for livet ved og på elva. Men på samme tid samarbeider Norge og Sovjetunionen om å bygge ut elva til produksjon av elektrisk kraft. I dag er forholdet mellom Norge og Russland nært og det samarbeides innenfor kultur, turisme, kraft og forskning. Men å krysse grensa på elva, er fortsatt forbudt!

Det finnes spor etter mennesker i området vi i dag kaller Sør-Varanger som er omtrent 10.000 år gamle. Funn viser at menneskene etter hvert spesialiserte seg på å utnytte ressursene i området. Kulturspor tyder på kontakter østover.

Istiden

Sør-Varanger var under siste istid helt dekket med is. Ved istidens slutt ca 10.000 år f.kr, var kystlinjen blitt isfri. Innlandet var fritt for is nærmere 7.000 år f.kr. Samtidig med at isen smeltet steg både havet og landet. Havnivået økte på grunn av tilsig av smeltevann fra breen, mens landet steg fordi trykket av den tunge isen ble borte.

Vegetasjonen som vokste fram ga gode livsvilkår for villreinen. I havet skapte varme havstrømmer gode forutsetninger for blant annet fisk, sel, hval, sjøfugl og annet marint liv. I denne settingen er det vi finner de første spor etter menneskelig aktivitet. Menneskene som kom hit var jegere og hovedbyttet var villrein og havets rike ressurser.

Eldre steinalder

Den eldste bosetningen i Sør-Varanger kommer fra eldre steinalder. Perioden varte fra ca 10.000 til 4.500 f.kr. Vi kaller perioden steinalder fordi gjenstandene som er funnet hovedsakelig er i stein. Fra siste del eldre steinalder er det funnet noen gjenstander av bein, og vi tror at bein sammen med tre og horn har vært en viktig del av redskapsmaterialet gjennom hele perioden.

I Sør-Varanger er det funnet boplasser, graver og redskaper til fangst og fiske. Menneskene som bodde her hadde en halvnomadisk livsform. Det betyr at de flyttet mellom bestemte områder etter årstidene. De dro dit tilgangen på ressurser var best. Sannsynligvis har boligkonstruksjonene lette som telt hvor duken har vært laget av skinn.

Yngre steinalder

Ved overgangen til yngre steinalder (ca. 4.500-1.800 f.kr) endret klimaet seg, og skogen som hadde vokst frem i eldre steinalder begynte å forsvinne igjen. Vegetasjonen ble etter hvert lik den vi har i dag.

Hustuftene langs kysten er større og mye tydeligere enn de fra eldre steinalder. Det tyder på at bosetningen har blitt mer stabil og orienteringen mot maritime ressurser har blitt forsterket. Samtidig har de som levde i Sør-Varangers innland hatt en stor grad av mobilitet. Det finnes mange spor etter menneskene som levde i Pasvikdalen.

Det er et rikt funnmateriale fra yngre steinalder. Mange gjenstander av bein og horn er flott ornamenterte. Fremdeles var stein viktig, men fremstillingsteknikken skiller seg fra den i eldre steinalder. Redskaper ble fremstilt i mer finkornet materiale som skifer og grønnstein.

Både endringen i redskapsfremstilling og bruk av nye bergarter viser til den kanskje viktigste forskjellen mellom eldre og yngre steinalder økt kontakt med andre samfunn.

Tidlig metalltid

Tidlig metalltid (1.800-0 f.kr) bærer preg av en mer enhetlig bruk av keramikk mellom kyst og innland. Forskjellen mellom kyst- og innlandsbosetningene ble mindre. I tillegg til stein, tre, horn og bein finnes det noen redskaper av kopper og bronse. De fleste er fra slutten av perioden.

De siste 1.000 år før vår tidsregning viser spor etter store sosiale, kulturelle og økonomiske endringer, og mange mener at man i denne perioden kan se at samene trer frem som en definert etnisk gruppe. Mange av de trekkene som en ser på som typisk samiske, blant annet boform og gravskikk, trer tydelig frem nettopp nå.

I Pasvik ser vi en økning i antall boplasser og det utvikler seg en egen type keramikk, som kalles for Pasvik-keramikk.

Samisk jernalder og middelalder

Det er vanskelig å fastslå en kulturs etnisitet ut fra arkeologisk materiale alene. Allikevel finnes det liten tvil om at de menneskene som levde i Sør-Varanger etter år 0 er forfedre til områdets nåværende samiske befolkning.

Nye trekk er reindrift, sauehold, ullklær, nye ornamentstiler i bein og broderi og bruk av jern. I tillegg ser vi endringer i religion og politiske forhold.Kontakten med andre mennesker, andre steder, øker.

Etter hvert som tamreindriften tok til, endret den sesongvise flyttingen mellom innland og kyst seg. I motsetning til tidligere tilbrakte en nå vinteren i innlandet og somrene ved kysten. Reindriften endret seg fra at hver familie hadde noen rein til slakt, skinn og kjøtt osv., via intensiv reindrift med mange eiere og små hjorder til fullnomadisme omkring 1500-tallet.

I 1826 ble grensen mellom Norge og Russland trukket. Sør-Varanger-området ble en del av Norge. Statenes politikk, krig og grenser fikk store konsekvenser for folket bosatt i området. Gamle lokale og regionale grenser fikk mindre betydning. Kontakten over grensene fortsatte mellom folkegruppene i grenseområdet mellom Norge, Finland og Russland.

1200-tallet

Forhandlinger om retten til Kvitsjøen.

1751

Grensen mellom Norge og Sverige endelig fastlagt. Norge overtok Kautokeino, Karasjok og Utsjok på nordsiden av Tanaelva (Polmak). Resten av fellesdistriktet ble tilhørende Sverige-Finland. Lappekodisillen var en del av grensetraktaten og skulle sikre reindriftssamenes rett til flytting over landegrensene

1809

Sverige ble tvunget til å avstå Finland til den russiske tsar. Finland ble eget storhertugdømme i Russland.

1814

Norge skilte lag fra Danmark og går i union med Sverige. Norge fikk sin egen grunnlov 17. på Eidsvoll. Området vi i dag kaller Sør-Varanger var ikke en del av Norge(!), men en del av fellesdistriktet Norge-Russland.

1826

Grensen mellom Norge og Russland ble fastlagt. Resten av fellesdistriktene sør for Varanger ble delt mellom landene. Enare ble definert som finsk og gikk ut av fellesdistriktet. Sør-Varanger ble en del av Norge. Grensen skar gjennom østsamenes gamle siida-områder.

1852

Den norsk-finske grensen ble sperret for flytting av rein. Dette fikk konsekvenser for reindriftsamene. Nye beiteland måtte tas i bruk. Men det var vanskelig for myndighetene å håndheve avtalen langs grensen.

1905

Unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst. Norge ble selvstendig stat.

1920

Finland og Sovjetunionen undertegnet fredstraktaten i Dorpat. Petsamo-Suenjel ble finsk område ved grensetrekningen mellom Sovjet-Russland og Finland i og med at Finland ble selvstendig. Russland var nå ikke lenger nabo til Norge.

1939

Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen. Finland måtte avstå deler av sitt territorium til Sovjetunionen.

1940

Andre verdenskrig starter. Norge okkuperes av Tyskland.

1944

Finlands grense mot Sovjetunionen ble endret. Petsamo og Suenjel ble sovjetisk. Norge fikk Sovjetunionen som nabo i øst. Ferdsel over grensa sterkt begrenset. Sør-Varanger frigjøres av Den røde armé som det første området i Norge.

1991

Sovjetunionen oppløses. Russland blir selvstendig republikk.

Fram til 1800-tallet hadde østsamene store deler av områdene langs Pasvikelva for seg selv. Andre folkegrupper bosetter seg i det frodige landet uten klare riksgrenser. Folket ved elva kunne nærmest ferdes fritt over grensene langt inn på 1900-tallet.

Østsamene

Østsamene blir også kalt skoltesamer. Østsamenes navn på seg selv er nuorttalazzak. De hadde området nærmest for seg selv helt fram til 1800-tallet. Flere nordsamer, enaresamer, nordmenn, finner og russere bosetter seg i områdene rundt Pasvikvassdraget. Grensetrekkingen, statenes politikk og krig skulle få stor betydning for østsamene, områdets urbefolkning.

Siida

Østsamene var organisert i siidaer. Siidasystemet er vanlig også i andre samiske samfunn. En siida består av flere familier som sammen disponerer og bruker et avgrenset geografisk område. Siida er også betegnelsen på området. Deler av året var familiene spredt over hele området. Om vinteren var alle familiene samlet i vinterbyen, og det var tid for sosialt samvær.

Østsamiske siidaer

Den østsamiske befolkningen bestod av slike siidaer. Grensetrekkingen i 1826 mellom Norge og Russland skar tvers gjennom siida-områdene. Tre av dem lå innenfor det norsk-russiske fellesdistriktet:

• Njavddam-siidaen (Neiden-siidaen) hadde sommerboplassen i Neiden og vinterboplassen i det nåværende Finland. De forble norske statsborgere.
• Paccvei-siidaen (Pasvik-siidaen) brukte begge sider av Pasvikelva, både vestsiden, som i dag er norsk, og østsiden som i dag er russisk. I dag bor de aller fleste etterkommerne i Finland.
• Peisen-siidaen (Petsjenga-siidaen) lå innenfor Russland og området ble lite berørt av grensen. De forble russiske statsborgere.

Østsamene i Pasvik ble russiske statsborgere i 1826, mens de som tilhørte Neiden-siidaen ble norske.

Sesongflytting

Østsamene levde i en veidekultur, en halvnomadisk livsform. Østsamene hadde flere boplasser i Pasvikdalen og ved fjordene i Sør-Varanger. De bodde der det var best tilgang på ressursene. På våren og om sommeren bodde de ved Bøkfjorden og Jarfjorden. Der var det god tilgang på laks, torsk og sei. Dyrene de eide var med ut til fjorden. På høsten og vinteren bodde de hovedsaklig langs Pasvikelva.

Gamme i Pasvikdalen. Mannens hodeplagg ser ut til å være den typiske østsamiske mannslua med reveskinn i kantene. For mange av Pasvikdalens befolkning er torvgamma et kjent bosted. Det første mange bygde da de slo seg ned i dalen var ei gamme. Gammer ble også brukt av reingjetere og under skogdrift, eller som et krypinn på fisketur (Foto: Ellisif Wessel. Sør-Varanger museums samlinger)

Skoltebyen (Foto: Ellisiv Wessel, Sør-Varanger museums samling)

"Skoltebørn" (Foto: Ellisiv Wessel, Sør-Varanger museums samling)

Østsamiske kvinner i Boris Gleb. Det finnes mange gamle foto av østsamene, men dessverre har vi ikke alltid navnene deres. (Foto: Ukjent, Sør-Varanger museums samling)

I ca. en av tusen elvemuslinger kan man finne en perle. Disse perlene har gjennom historien vært ettertraktet av konger, fyrster og geistlige i hele Europa. I Pasvik går det historier om at perlene hadde en viktig funksjon som både pynt og betalingsmiddel hos østsamene, og det fortelles at en god perle kunne byttes i to rein. (Foto: Paul Aspholm, Svanhovd miljøsenter)

Stabbur på Tårnet i Jarfjord. I følge historien kom stabburet fra Boris Gleb tidlig på 1920-tallet. Østamene skal ha brukt stabburet som betaling for fisk. Stabburet skal ha blitt fraktet med båt. Østsamene hadde fiskerett i Jarfjord fram til ca. 1900. Stabburet er restaurert og står på Jenny Dørmænens eiendom. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)

Pasvikelva var på mange måter livsnerven for folket i Pasvik-siidaen. De hadde båthus og boliger langs elva. Til høyre på bildet ser vi Sallasj og Roman Afanasieff. Båthuset sto ved Kattalombola ovenfor Kobbfoss i 1902. Lik flere av østsamene i Pasvik-siidaen ble Afanasieff bofast i Boris Gleb. (Foto: Ellisif Wessel. Sør-Varanger museums samlinger)

Tiina Sanila lauder. Laud er østsamenes tradisjonelle sang. Sanila er fra Sevettijärvi-området og blander gamle tradisjoner med moderne lyd og rytmer. Hun har gitt ut flere lauder på CD. Tiina har på seg den tradisjonelle østsamelua for ugifte kvinner. (Foto: Tor Sandø, Sør-Varanger Avis)

Østsamisk herrelue med reveskinn. Det røde merket er sydd på for at mannen skulle være mer synlig i jaktskogen. (Foto: Sør-Varanger museum)

Previous Next

Livsgrunnlag

Fiskeri var viktig for østsamene. Dette gjaldt både innlandsfiske og fiske i sjøen. Naturen var den viktigste kilden til næring. Flere av østsamene hadde noen sauer og rein. Reinen gav kjøtt, skinn, bein, men var også viktig som transportmiddel. Ressursene i naturen ble utnyttet og de flyttet etter næringsgrunnlaget.

Fiske i norske fjorder

Østsamene i Pasvik-siidaen mistet fiskeretten i de norske fjordene Bøkfjorden og Jarfjord i 1924. De var da bosatt i Finland. Norge og Finland ble enige om at Norge kunne kjøpe fiskerettighetene for 12 000 gullkroner. Østsamene hadde ingen reell mulighet til å avslå dette. Norge var ikke interessert i å ha Pasvik-siidaen i norske fjorder.

Grenser og krig

Østsamenes kultur ble et offer for statenes politikk, grensebestemmelser og krig. Deres gamle livsform med sesongboplasser og siidasystem hadde ingen plass i en moderne verden. Finland bygde ut Petsamo-området og presset økte på østsamene. Det ble vanskelig å opprettholde den sesongvise flyttingen. Mange ble etter hvert fast bosatt i Boris Gleb. Etter andre verdenskrig ble området sovjetisk, østsamene i Pasvik-siidaen forble finske statsborgere.

Sesongvis flytting

Fru Ryeng, enke etter skogvokter Ryeng, fortalte i 1959 til arkeolog Povl Simonsen at Nakholmen på Vaggetem var bosatt fra omtrent 1. august til snøen falt. Da dro østsamene sørøstover til Russland for isfiske i omtrent en måned. Derfra dro de til Svanvikområdet for vinteren, så ned til Boris Gleb til påske. Deretter dro de til fjordene for fiske.

Østsamer i dag

Østsamene er i dag hovedsakelig bosatt i Norge, Finland og Russland. Storparten av Pasvik-siidaen valgte å slå seg ned i Finland etter andre verdenskrig. Alternativet var Sovjetunionen. Det finnes etterkommere av Pasvik-siidaen også i Norge. Da som nå ble ekteskap inngått på tvers av grenser, land og kultur. Mange av østsamene samles årlig ved ortodokse gudstjenester i Neiden, Sevettijärvi eller Boris Gleb.

På norsk side er Neiden det østsamiske senteret. Hvert år avholdes det gudstjeneste i St. Georgs kapell.

Päivä, päivä! Mitä? Fortsatt snakkes det finsk i Pasvik og mange eldre snakker språket flytende. Finske etternavn som Beddari, Kalliainen og Sotkajærvi er vanlig i Pasvikdalen. Ungene lærer finsk på skolen, og det er fremdeles nære bånd til nabolandet Finland.

Den lange marsjen

Det var trange kår i store deler av Finland på midten av 1800-tallet. Drømmen og håpet om et bedre liv var drivkrafta for de som dro fra hjembygda si. De forlot hjemplassen sin og tok farvel med foreldrene, familien sin og slekta si. De visste nok at de aldri ville dra tilbake. I nord, nært fjordene og Ruoija (Ishavet), lå landet der de skulle starte et nytt liv. De få eiendelene ble pakket, og de begynte på den lange marsjen til Paatsjoki (Pasvikelva) i Pasvikdalen. Og de slo seg ned på begge sider av elva.

Fiske i fjordene

Den finske innvandringen til Pasvikdalen begynte for alvor på midten av 1800-tallet. Før det hadde finnene dratt til fjordene for å delta i fiskeriene der. Havet lokket med både sei- og torskefiske, og fisket ga inntekter. De som dro for å fiske i fjordene oppdaget nok at i den nord-østlige delen av Norge var det også gode forhold for jordbruk, reindrift og skogbruk.

Hvorfor dro finnene til Pasvik?

Fiskeriene og muligheten til å slå seg ned i et område rikt på ressurser, gjorde at mange finner forlot hjemlandet sitt. På 1850-, 1860- og 1870-tallet tar mange med seg sine få eiendeler og gikk den lange turen nordover. I tillegg til at ressursene i Sør-Varanger lokket, var det uår og krise i store deler av Finland. Mange bygder hadde et befolkningsoverskudd, og det var knapt med ressurser. Dette var med på å sette fart på innvandringen til Pasvikdalen og områdene rundt Varangerfjorden.

Flere bein å stå på

Størstedelen av finnene som slo seg ned i Pasvikdalen på 1800-tallet ble værende. De etablerte seg med småbruk, fikk barn og levde som de andre folkene i dalen. En jordlapp, noen kyr, sauer og rein, fisk i elva og havet, bær og tømmer ga livsgrunnlag. På en del gårder bodde det flere familier.

Flerkulturelt

I Nord-Finland var en stor del av befolkningen samer. Mange av de som dro fra Finland kom fra bygder der finsk og samisk kultur hadde smeltet sammen. Samer og finner inngikk ekteskap, og mange av de som dro til Norge, var en blanding av disse to folkegruppene. Både finske og samiske tradisjoner ble videreført i Pasvikdalen sammen med norske. De som bosatte seg i dalen tok lærdom av hverandre når det gjaldt å utnytte ressursene på best mulig måte.

Folk flyttet fra deres landsbyer i Finland fra områdene i nærheten av Enari (eller Inari)-innsjøen, Sodankylä, Salla, Kemijärvi og Oulo og bosatt seg i Troms og Finnmark i Norge. Noen reiste over 500 km for å komme seg til områdene rundt Varangerfjorden, og gjorde trolig reisen til fots - enten å gå eller på ski. Noen fulgte elver og brukte båter, andre brukte rensdyr eller hester til transport. Mange kom på våren for å dra nytte av fiske i Varangerfjorden. (Illustrasjon: Innvandringsveiene. Einar A. Niemi: Finsk innvandring)

Finlenderne tok selvsagt med seg tradisjoner og skikker fra hjemlandet. Saunaen var viktig i forhold til hygiene, og det sies at det første bygget en finne setter opp er saunaen. Saunaen på bildet ble satt opp av Beddari-familien på Svanvik. (Foto: Ellisif Wessel, Sør-Varanger museums samlinger)

I 1875 bodde det omtrent 200 mennesker på den norske siden av Pasvikdalen og i Langfjorddalen. Godt over halvparten ble registrert som finsktalende i folketellingen. Finnene var dyktige landbruksfolk, og hadde kunnskap om hvordan en skulle utnytte jorda, elva, skogen og ressursene i et tøft klima. (Utdrag fra folketellingen 1875. Registreringssentralen for historiske data, Universitetet i Tromsø).

Mange av de som kom fra Finland hadde med seg noen rein, og førte med seg skikken med gårdsrein. Gårdsreinen ble brukt til transport av mennesker, varer og tømmer. Etter hvert hadde de fleste gårdene i Pasvikdalen noen rein, også de norske. Reinen var også viktig som matkilde og skinnet ble brukt til laging av blant annet komager, bellinger og skaller. For noen familier var reindrift hovednæringa. På bildet ser vi Einar Kalliainen gjøre sleden klar ved Vaggetem. (Fotograf: Ukjent. Utlånt av Jorunn Kalliainen)

Finske stedsnavn var vanlig også før 1920 da Finland ble nabo i øst. Mange finlendere bodde i området før 1920. Mange finlendere slo seg ned på østsiden av elva da området var russisk. Det var lettere å få jord i Russland enn i Norge. (Kart: Udgivet af Norges geografiske Opmåling 1906. Utlånt av Statens Kartverk)

Benjamin Ollila som slåttekar i 1952. Benjamin bodde på Melkefoss. Han var født i 1879 og jobbet i sin ungdom som gårdsdreng hos kjøpmann og bonde Aron Vartiainen i Neiden. En del av de finske innvandrere fikk ikke kjøpt jord i Norge. For noen startet oppholdet i Norge med en jobb som tjenestepike eller dreng på gårdene. Andre måtte ta strøjobber innenfor fiske og skogdrift. (Fotograf ukjent. Sør-Varanger museums samlinger)

Elin Karikoski er en av mange bosatt i Pasvik av finsk herkomst. Foreldrene snakket finsk med hverandre hjemme. - Vi lærte ikke finsk hjemme. Mamma mente det var best å kunne norsk når man skulle begynne på skolen. Foreldrene ville barnas beste, forteller Elin. (Foto: Ingar G Henriksen)

Skoleelever på besøk på Ekorn-plassen ved Pasvikelva. Interessen for lokalhistorie er stor i skolen. - Mange barn i Pasvik lærer finsk på skolen. Foreldrene mener det er viktig at barna skal lære finsk. Mange av foreldre-generasjonen lærte ikke språket hjemme selv om foreldrene deres snakket flytende finsk, forteller Elin Karikoski som har studert finsk i voksen alder og har vært finsklærer for både voksne og barn. - Det er flott at språket tas opp igjen. Og mange barn uten finsk bakgrunn vil også lære finsk, forteller Karikoski. (Foto: Pasvik skole)

Elin Karikoskis mormor Marie Elmine Ekhorn. Hun var født Portti og kom fra den finske bygda Salmijärvi på andre siden av Pasvikelva da området var russisk. Maries datter Natalie hadde god kontakt med sine søskenbarn på andre siden av elva. Det var vanlig å besøke hverandre fram til grensa stengte i 1944. (Foto: Pasvik skole)

Previous Next

Kven eller finsk?

På 1800-tallet brukte myndighetene i Norge begrepet kven om alle som fra Finland. Betegnelsen kven ble etter hvert oppfattet som negativ. Kven er også brukt om folket som bodde ved Bottenviken. I dag velger mange etterkommere av de som kom fra Finland og Bottenviken å kalle seg kven. Andre velger å si at de er av finsk herkomst eller at de har finske røtter. Kvenene ble i 1996 tilkjent minoritetsstatus i Norge.

Gjør området norsk!

I begynnelsen så myndighetene positivt på innvandringen fra Finland. Etter hvert satte norske myndigheter i verk ulike tiltak for å få flere nordmenn til å flytte til området. Veibygging ble satt i gang allerede i 1870-årene og norske familier tok veien nordover. Bureisingsprosjekter, bygging av Strand Internat og lover som skulle være med å fornorske området ble iverksatt. Norske myndigheter ville markere at vestsiden av Pasvikelva var norsk territorium. Det finske språket dominerte i store deler av dalen. Mange nordmenn i dalen lærte seg finsk for å bli forstått av sine sambygdinger!

Levende finsk kultur?

Den finske kulturen har på mange måter overlevd presset fra norske myndigheter. Mange som bor i Pasvik i dag er av finsk herkomst. Navn som Beddari, Sotkajærvi, Rauhala, Nikkinen, Kalliainen, Kurthi, Bordi, Randa og Ollila forteller om røtter i Finland. På butikken kan du høre at det snakkes finsk. Mange av de eldre holder språket levende. Ungene har finsk på skolen og lærer om finsk kultur og tradisjoner. Båndene til Finland er fremdeles sterke, 150 år etter at forfedrene tok veien nordover.

Da grensen langs Pasvikelva ble fastsatt i 1826, var dette det siste stykke grense som ble fastlagt mellom Norge og en annen stat. Etter grensefastsettelsen og de endringer dette førte med seg for den opprinnelige østsamiske befolkningen, økte den finske innvandringen til området. Norske myndigheter satte i verk flere tiltak for å bosette grenseområdet med nordmenn.

Norsk bekymring

Norske myndigheter var bekymret for lojaliteten til befolkningen langs den nyopprettede grensa. Området var preget av innvandrere fra Finland. Det ble drøftet flere tiltak for å øke innslaget av norsk befolkning, og bruken av det norske språk i området. En strategi var å invitere folk fra Sør-Norge, gi dem gode betingelser slik at de skulle slå seg ned, dyrke jord og øke bruken av det norske språk i området. Målet var at norsk kultur skulle spres. Samtidig ønsket man å bremse utbredelsen av finsk kultur, gjennom ulike lover. Dette lyktes i varierende grad.

Hvorfor dro folk sørfra?

I årene fra ca. 1850 og fram til første verdenskrig var det stor utvandring fra Nord-Østerdalen. De fleste dro til USA, men mange dro også nordover. De slo seg ned der det var arbeid, eller der de kunne rydde jord. Mange bygder hadde befolkningsoverskudd og arbeidsledighet, og mange måtte flytte for å skaffe et nytt levebrød for seg selv og familien. De som dro nordover til Sør-Varanger hadde et ønske om bedre livsvilkår og ville starte et nytt liv. Mange som bor i Pasvikdalen i dag er etterkommere etter norske bureisere som slo seg i grenseområdet.

Statens tiltak for å påvirke befolkningsutviklingen i Sør-Varanger:

1869: Veibygging

28 veiarbeidere ble sendt til Sør-Varanger i 1869, året etter ytterligere ti. I 1872 var det 10 veiarbeidere med familier som søkte om oppmåling av boplasser. Veiarbeiderne fortsatte som bureisere. Folketellinger og andre kilder viser at befolkningen i Pasvikdalen øker i antall, finner og nordmenn inngår ekteskap og finsk er det dominerende språket.

1899: Jordbruk

Opprettelsen av Selskabet til Fremme av Finnmarkens Jordbrug. Selskapet hadde som mål å fremme jordbruk i Finnmark, og å verne om de norske interesser. Virkemidlene var fri jord og gunstige lån til bureisere. Det ble avertert etter mulige bureisere i avisene i Trøndelag, Romsdalen og de nordre delene av Gudbrandsdalen og Østerdalen. Prosjektet ble ingen suksess. Det var ikke lett å rekruttere bureisere fra disse områdene, og for de som kom ser det ikke ut til at forholdene svarte til forventningene. Ved utgangen av året 1903 var det kommet 10 bureisere. I 1907 var det tre igjen. Resten hadde reist.

1903: Skogvoktere

Det ble ansatt skogvoktere i Pasvik, og det ble satt i gang statlig skogsdrift. Skogvokterne hadde også som oppgave å ha oppsyn med grensa. Oppgavene kunne bestå i å sørge at ingen urettmessig utnyttet ressurser som beitemark eller drev jakt på norsk side av elva. Utenom folk bosatt i Norge.

1905: Internatbygging

Staten opprettet skoleinternater samme året som Norge blir selvstendig. De første internatene var Fossheim i Neiden og Strand Internat i Pasvik. Ved internatskolene var det kun tillatt å snakke norsk. Fra statens side ønsket man en utvikling der norsk skulle være det dominerende språk. Dette var sannsynligvis et effektivt hinder i innlæringen av leseferdigheter og av lærestoffet forøvrig.

1920-tallet: Bureising

Det ble satt i gang nye forsøk på bureising i Pasvikdalen. Dette var del av et landsomfattende bureisningsarbeid, og var begrunnet i behovet for økt selvforsyning og å avhjelpe stor arbeidsledighet. Også denne gangen var ønsket om en lojal norsk befolkning i grenseområdet et argument for å sette i gang bureisningstiltak nettopp i Pasvikdalen. I årene 1934 til 1939 ble forsøksgården på Svanvik bygget opp. Forsøksgården skulle drive avl av husdyr og planter, og de skulle være en opplæringsinstitusjon for bøndene.

Bjørklund gård i vinterdrakt. Jon Pedersen Fætten kom fra Folldal til Pasvikdalen i 1869 på veiarbeid og ryddet gården Bjørklund. Bersvend overtok gården etter faren og tok slektsnavnet Johnsen. Den siste private eier av gården var Bersvends eldste sønn, John Johnsen. Gården var i drift til 1960-årene. (Foto: Sør-Varanger museum)

Ingebrigt Bersvendsen fra Tynset. Han kom til Sør-Varanger i 1868. Bersvendsen kjøpte gården Namdalen av Pernille Tollefsdatter i 1871. Barna fikk etternavnet Ingebrigtsen, og det finnes mange etterkommere etter Ingebrigt og kona Adrianna. (Foto gitt til Sør-Varanger museum av Marianne Astrup)

Stabbur på Gammel-Eide på Svanvik. Flere av innvandrerne sørfra ryddet gårder i Langfjorddalen og Pasvikdalen. Fra Folldal kom Lars Eide som ryddet gården Eide, og Ole Mellesmoen som ryddet gården Mellesmoen, begge i nærheten av Bjørklund. Tre naboer fra Folldal ble naboer i Pasvik. (Foto: Bodil K Dago, Sør-Varanger museum)

Mellesmogården ved Pasvikelva i 1907. Tøffe tider sør i Norge og mulighet for arbeid og et nytt liv gjorde at folk flyttet nordover. Noen fant livet i nord for tøft, mens andre ble boende i Pasvikdalen. Norsk kultur fikk fotfeste i grenselandet. Det finnes mange etterkommere etter de som slo seg ned på 1800-tallet. (Foto: G. Soot. Sør-Varanger museums samlinger)

Svanvik kapell ble innviet 5. september 1934. Kapellet ble bygd som et kulturelt og religiøst grensemerke. På slutten av 1920-tallet uttrykte fylkesmann Lund viktigheten av å bygge en kirke på norsk side. Han hadde fått signaler om at Finland hadde planer om å bygge en kirke i Salmijärvi, og var bekymret for at den finske delen av befolkningen på norsk side ville bruke den finske kirka. (Foto: Sør-Varanger museum)

Skogvokterne Anders Ryeng, Gudmund Gjetmundsen og Johan Hallen. Skogvokterne fungerte også som oppsynsmenn langs grensa. Deres jobb var blant annet å forhindre at folk fra andre sida av elva tok i bruk norsk jord til beite. På mange måter var skogvokterne statens forlengede arm i grenseområdet. (Foto: Helga Tokle. Utlånt av Guttorm Gjetmundsen. Sør-Varanger museums samlinger)

Gårdsbruket på Svanhovd ble etablert i 1934 som Statens demonstrasjons- og forsøksgård. Under bureisinga i Pasvikdalen hadde Svanhovd en svært sentral rolle. Fra midten av 1980-årene fikk Svanhovd færre landbruksfaglige oppgaver og driften av gården ble forpaktet bort. Våren 2005 ble forpaktningen avsluttet og dyreholdet opphørte og jordarealene på Svanhovd er nå utleid til andre gårdbrukere i Pasvik. (Foto: Ragnar Våga Pedersen, Svanhovd miljøsenter)

Svanvik Ungdomsskole. Den ble bygget av statsmidler og spilte en viktig rolle for utdanning og fornorskning av området. Det første elevkullet på Svanvik Ungdomsskole ble tatt opp høsten 1936. Skolen skulle være med på å gi vestsiden av Pasvikelva "en helt igjennom norsk grunntone". Den skulle være et samlingssted for norsk skikk og norske interesser, og skulle ha undervisning i teoretiske og praktiske jordbruksfag. Tyskerne brant ned bygget i 1944 da de flyktet fra området. (Foto: Sør-Varanger museums samlinger)

Osvald Bordi og Johan Hildonen under arbeid med Moslingveien i 1935. Veien ble oppkalt etter bureisingsleder Sverre Mosling. Bygging av vei helt sør til Grensefoss var en del av norske myndigheters politikk. Veien skulle forbedre kommunikasjonen i dalen noe som også ville friste flere bureisere til å etablere seg i grenseområdet mot Finland. Finland hadde bygd Ishavsveien langs Pasvikelva og helt fram til Liinahamari på kysten av Petsamo-området. (Foto utlånt av Wally Alexandersen. Sør-Varanger museums samlinger)

Previous Next

I 1920 ble Finland nabo også på østsiden av Pasvikdalen. Finland ville markere sitt nye territorium og satte i gang med bygging av gårder, butikker, turiststasjoner og veier. Kontakten og handelen mellom folkene langs elva økte.

Finland får Petsamo

Fredstraktaten mellom Sovjetunionen og Finland av 14. oktober 1920 i Dorpat ble undertegnet og Russland måtte avstå Petsamo-området til Finland. Det selvstendige Finland fikk da tilgang til Ishavet. Allerede over jul 1920 markerte Finland sitt nye territorium og soldater ble sendt nordover. Finland etablerer egen administrasjon i området og satte i gang bygging av veier, skoler, butikker, kirker, hoteller og gjestgiveri. Finland var nabo øst for Pasvikelva til Norge helt fram til 1944 da de måtte avstå området til Sovjetunionen.

God kontakt over elva

Det var allerede mange finlendere bosatt på østsiden av elva da området var russisk. Men da området ble finsk i 1920, bosatte det seg flere på finsk side av elva. Mange på norsk side hadde finske røtter og hadde holdt både språk og kulturen levende. Det var god og nær kontakt mellom folket på hver side av elva og ved festligheter møttes folk. Noen fant sin kjæreste på tvers av landegrenser. Det fortelles også om fotballkamper og andre konkurranser mellom norsk og finsk ungdom.

Grensehandel

Butikkene i Boris Gleb, Salmijärvi (Svanvannet)og Pitkäjärvi (Langvannet) ble flittig besøkt i mellomkrigstiden. Sukker, kaffe og mel var billigere enn i Norge. Tobakk og andre varer også. Ikke alt ble lovlig innført til Norge, men tollerne langs den lange Pasvikelva hadde ikke muligheter til å kontrollere all trafikk. For mange var den finske butikken nærmere enn norske butikker.

Salminen sine

- På andre sida av elva bodde Salminen sine. Birger Erlandsen er en av mange pasvikdøler som husker kontakten over elva. Da Birger var guttunge, var det Finland på andre siden av elva. Fram til 1944. - Vi hadde mye kontakt med familien Salminen på andre sida av elva. De var en del av familiens omgangskrets. Salminen drev småbruk, jakt og fiske. Noen av Salminen-barna har vært på besøk på norsk side i ettertid. Ovenfor Salminen var det butikk og gjestgiveri. Vi handlet jo der. Billigere og kortere vei til butikken var det for oss. Det var jo ikke helt lovlig å gå utenom tollstasjonen, men den lå jo et stykke lenger ned i elva, forteller Birger og ler.

Den finske fare

I Finland var det i mellomkrigstiden tanker og planer i høyreekstremistiske miljø, Lappobevegelsen og Akademisk Karelsk selskap, om et Stor-Finland. Målet for disse var å innlemme områder utenfor Finland der det bodde mange finlendere. Norske aviser skrev flittig om den finske fare, og at Finland kunne være en trussel i nord. Dette skapte uro blant norske myndigheter, men finske myndigheter avviste at Finland hadde planer om å utvide sitt territorium.

Norsk markering

Norge markerte at området var norsk gjennom bygging av kapell, ungdomsskole, garnisonsbygning, veier, forsøksgård og toll- og turiststasjon. I tillegg satte man i gang det tredje store buresiningsprosjektet i Pasvikdalen. Kontakten mellom finner på norsk og finsk side var god. Og det er ingenting som tyder på at finnene på norsk side av Pasvikelva ønsket å bli finske statsborgere. Deres lojalitet til Norge var uten tvil stor.

Finsk gjestgiveri ikke langt fra Grensefoss. Finland bygde veier i området og mange fra norsk side reiste gjennom Finland for å komme sørover fordi det gikk raskere enn på norsk side. (Foto: Sverre Mosling. Sør-Varanger museums samlinger)

Postboks i Pasvikelva. Det var stor ferdsel på elva da Finland var nabo. Det var flere båter som fraktet personer, biler og varer over elva og langs elva. (Foto: Finske Turistforeningen. Sør-Varanger museums samling)

Boris Gleb i vinterdrakt. Fra Boris Gleb gikk det en smuglersti til Bjørnevatn. Den ble kalt Sukkerstien fordi mange smuglet sukker fra Finland. Nils A. Mortensen, som bodde ved Skafferhullet hele sitt liv, hundre meter fra grensen, fortalte at på 1930-tallet brukte han og søstera å følge stien. - Det var mye smugling, særlig til Bjørnevatn. Det gikk jo stier over fjellet. Vi fant sukkertøy i snøen langs stien etter folk som hadde forlagt det der. Mye blei gjemt, også sigaretter, fortalte Mortensen. (Foto: Järnvegsstyrelsen, Helsinki. Utlånt av Marja Fredriksson)

Pitkäjärvi, eller Langvannet på norsk. Ungdommer fra finsk og norsk side møttes til St.Hans- eller Midtsommernatts-feiring på holmen i mellomkrigstiden. Kontakten over elva mellom nabofolkene ble brått slutt etter krigen. (Foto: Ingar G Henriksen. Sør-Varanger museum)

Innvielse av Svanvik turiststasjon 12. juli 1930. Det var viktig for Norge å markere norsk land, og man ville ha økt norsk aktivitet langs grensa. Dette ble gjort ved å sette opp for eksempel denne turiststasjonen på Svanvik. (Foto: Verksdirektør Torgersrud. Sør-Varanger museums samling)

Minnesmerke i Ivalo, Finland over de som mistet livet og sine hjem i Petsamo-området i perioden 1920-1944. Vinterkrigen mellom Finland og Sovjet var i perioden 30.nov 1939 - 13. mars 1940. Sommeren 1941 går Finland inn i Sovjet sammen med tyskerne. I september 1944 undertegnes våpenhvileavtalen mellom Finland og Sovjet, og finnene jager tyskerne ut av Finland. Tyskerne brente nesten halvparten av bygningene i Lappland, tusenvis ble evakuert. Finland måtte avstå blant annet Petsamo-området og deler av Karelen til Sovjet etter krigen. Tusenvis av mennesker fikk ikke vende tilbake til sine hjem. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)

Parti av Salmijärvi før krigen. (Utlånt av Olaug Skavhaug. Sør-Varanger museums samlinger)

Finske gårder brenner desember 1939 i Salmijärvi. 30.november 1939 bryter vinterkrigen ut mellom Finland og Sovjetunionen. Sovjetiske styrker invaderer Petsamo-området, og finnene må kjempende trekke seg tilbake. Finnene brenner det meste av bygninger, sprenger bruer og ødelegger veier. Over 1 000 finner forlater sine hjem og flykter over til Norge. I Norge ble de godt mottatt og tatt hand om på best mulig måte. Finland får størstedelen av Petsamo-området tilbake allerede 13. mars 1940, og finnene begynner å flytte tilbake til gårdene sine. Eller, rettere sagt, det som var igjen av dem. (Foto: Sverre Mosling. Sør-Varanger museums samling)

Grenseendringer øst for Pasvikelva. Den østligste grenselinja var Finlands grense mot Sovjetunionen i perioden 1920-1940. Området øst for den nåværende grensen ble også kalt Petsamo-korridoren. Finland måtte avstå den nordligste delen av Petsamo-området til Sovjetunionen i 1940 etter Vinterkrigen.

Previous Next

Tyskland gikk inn i Norge 9. april 1940. Den tyske okkupasjonen varte fram til mai 1945. Sør-Varangers beliggenhet gjorde at kommunen var svært sentral i Nazi-Tysklands felttog mot Sovjetunionen. Tyskernes krigsmaskineri ble en del av hverdagen for folket i grenselandet.

Festung Kirkenes

Festning Kirkenes var tyskernes nordligste skanse i Europa. Hitlers plan var å angripe Sovjetunionen i nord og i sør. Sør-Varanger var brohodet til i angrepet mot Murmansk. Både Kirkenes og Murmansk har isfri havn hele året. Dette var viktig for krigsskip og forsyningsskip.

Militæroppbygging

De første tyske soldatene kom til Øst-Finnmark i juni-juli 1940. Denne høsten og vinteren ble store styrker og kolossale menger våpen og materiell ført mot grensen til Finland. Angrepet mot Sovjetunionen startet 22. juni 1941 etter en formidabel militæroppbygning i Finnmark spesielt i Kirkenes-området. Det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 gjorde Norge til et viktig strategisk punkt i stormaktskrigen. Finnmark og Finland ble oppmarsjområder på nordfronten.

Tyske skip i fjorden

Jeg husker da tyske skip kom inn Bøkfjorden for første gang. Det var i juni 1940. Vi var på sjølaksefiske. Tyskerne hadde musikkorps på dekk som spilte marsjer . Det ljomet i fjorden. Bestefaren min sa: «Håpe dem drar fort ut igjen», fortalte Ingvald Henriksen, som i 1940 var 13 år.

Over tusen flyalarmer

Tyskerne prega fullstendig livet til lokalbefolkningen i dette nordøstlige området, både på arbeidsplassen og i hjemmet. Det gjorde ikke situasjonen enklere at Festung Kirkenes naturlig nok ble et viktig angrepsmål for de Sovjet-russiske allierte. Over tusen flyalarmer i løpet av krigsåra sier alt. Kirkenes ble bombet sønder og sammen.

Kontakt med soldatene

Krigen har satt dype spor i befolkningen i Pasvikdalen og Sør-Varanger. Bygdene kom nok på mange måter bedre ut av det enn selve Kirkenes, og de fleste bygningene sto etter krigen. Flere som var barn under krigen forteller om god kontakt med soldatene. - De var jo bare unge gutter sendt nordover. De fleste oppførte seg jo godt, forteller flere i Pasvikdalen. - Vi fikk av og til godteri eller en bit mat.

Tyske tropper oppstilt i Storgata i Kirkenes 1942. Festung Kirkenes var da godt etablert. Kirkenes var viktig strategisk for Nazi-Tyskland i forsøket på å ta Murmansk. Naturlig nok ble Kirkenes et bombemål for sovjetiske bombefly. Tilfluktsrommene var en del av hverdagen for befolkningen under okkupasjonen. (Foto: Edvardsen. Sør-Varanger museums samlinger)

Kirkenes etter bombingen 4. juli 1944. Byen var lagt i ruiner. Hjemmene var borte. Noen få hus sto igjen. For mange var perioden etter krigen svært hard. Det tok lang tid før forsyninger kom til Sør-Varanger. (Foto: Ukjent. Sør-Varanger museums samlinger)

Veiviser på Lønboms plass i Kirkenes 1943. Mange østerrikske byer står på skiltet. Mange av soldatene var fra Østerrike og var vant til tøffe vinterforhold. Men den russiske vinteren ved Litsa-fronten ble for tøff for tusenvis av soldater. (Foto: Tysk flyver. Utlånt av Hiltrud Vozz. Sør-Varanger museums samlinger)

Litsa-fronten sommeren 1941. Tysk feltkjøkken bringes til stillingene. På Litsa-fronten døde tusenvis av russiske og tyske soldater. Tapstallene har variert svært mye og er fremdeles usikre, men de tyske tapene ved Litsa-fronten kom sannsynlig opp i 35 000 mann inklusive sårede. Russiske historikere antyder at Den Røde Armé hadde så mye som 73 000 falne og 129 000 sårede til sammen 202 000. (Foto: Ukjent. Sør-Varanger museums samlinger)

Den tyske broen ved Hestefoss i Pasvikelva sprengt 1944. Tyskerne brukte den brente jords taktikk da de forlot området. Heldigvis var det ikke mange private bygninger som ble brent i Pasvikdalen. (Foto: Petra Johnsen. Sør-Varanger museums samlinger)

Russiske soldater ved Boris Gleb. (Foto: Den røde armé. Sør-Varanger museums samlinger)

- Russerne svømte over Pasvikelva ved Trangsund, forteller Åse Andersen. Faren til Åse, Olav Kærnæ, fortalte at de tok fjøsmaterialene og bygde flåter for å frakte soldatene raskere. Tyskerne var på gården, men en av jentene på gården sa til dem at russen var på vei. Da fikk tyskerne fart på seg. Dem sprang med skoene i handa. På bildet ser vi Olav Kærnæ på gården ved Trangsund i 1980 med Pasvikelva i bakgrunnen. (Foto utlånt av Åse Andersen))

Frigjøringa 1944. Sør-Varanger var det første området i Norge som ble befridd, 24. oktober 1944. Tyskerne fikk fart på seg, og nådde heller ikke å evakuere all befolkning. Over 2 000 mennesker bodde i tunnelen i Bjørnevatn. 10 barn ble født inne i A/S Sydvarangers tunnel. (Foto: Den røde armé. Sør-Varanger museums samlinger)

De siste russiske avdelingene forlater Sør-Varanger og Norge 25. september 1945. Noen fryktet at de ville bli. Befolkningen i Sør-Varanger vil alltid huske at Den røde armé frigjorde kommunen fra den tyske okkupasjonen. (Foto: Karlsen. Sør-Varanger museums samlinger)

Previous Next

Fangeleirer

Tyskerne tok mange russiske soldater til fange under kamphandlingene. Flere fangeleirer ble bygd i Sør-Varanger, i Pasvik var det tilsammen 14 leirer. Fangene ble nærmest behandlet som dyr. Svært mange russiske fanger mistet livet på grunn av underernæring, utmattelse eller så ble de tatt livet av. Synet av de utmagrede fangene gjorde et voldsomt inntrykk på lokalbefolkningen. Mange stakk en bit brød eller annen mat til russefangene for å hjelpe dem. Noen ganger gav fangene treskjærte figurer, blikkesker eller noe annet handlagd som takk for hjelpa.

Partisaner

Det var flere som meldte seg til tjeneste for Sovjetunionen under krigen for å bekjempe nazistene. De fikk opplæring i Sovjet før de ble sendt til Norge for å rapportere til Sovjet. Disse ble kalt partisanere. En av de mest kjente er nok Osvald Harjo fra Pasvik som tilbrakte over ti år i sovjetiske fangeleirer. Han kom ikke tilbake til Norge før statsminister Gerhardsen tok hans sak opp i et møte i Moskva. Partisanene levde et farlig liv, hele tiden kunne de oppdages av tyskerne. Eller de kunne angis. Ble de tatt, ventet henrettelse og døden. Mange partisaner ende sitt liv i grenseområdet.

Ishavsfronten mot Murmansk

Soldatenes tunge slit gjennom myr og elv minte lite om generalenes drøm om parademarsj mot Murmansk. Lange avstander i et veiløst, til tider iskaldt og goldt landskap. Stein, berg og stup, djup gjørme, strie stryk og hardnakka russiske soldater stengte veien til Murmansk. Frosten kom og kulda kraup gjennom klær og kropp. Framstøtet mot Sovjetunionen strandet i Litsadalen, ikke langt fra Murmansk. Tyskerne hadde undervurdert både terrenget og den russiske motstanden. Russerne brukte terrenget bedre enn inntrengerne, og mange russere hadde erfaring fra den finsk-russiske vinterkrigen.

Den russiske vinter

Både tyskere og russere gikk vill i stormen og mange omkom av kulde og utmattelse. Mannskapsstyrken ble halvert pga. snøblindhet og forfrysninger. Kampen kostet ufattelige lidelser.

«Arktis ist nichts»
Generalens ord ved Litsa
Arktis er ingenting
Arktis ist nichts
Generalens løgn og dikt
til de som kjente kulden
Soldatene i snøen
i nettene på Musta Tunturi
og snøstormen ved Litsa

Fra «Krig i Grenseland» av Hans-Kristian Eriksen

Frigjøring

Tyskerne nådde aldri fram til Murmansk. Høsten 1944 klarer sovjetiske styrker å presse de tyske troppene vestover. I oktober sammeåret krysser de første sovjetiske soldatene grensen til Norge. Sør-Varanger frigjøres som det første området i Norge.

Etter den andre verdenskrig ble verden delt i to maktblokker, Sovjetunionen og USA. Dette var en tid med mistenksomhet og begge blokkene var på vakt. Grensen ble satt under konstant overvåking og personer som hadde kommunistiske sympatier og eventuell kontakt med Sovjet ble holdt under oppsyn. Men på tross av kald krig var det eksempler på kontakt mellom landene, blant annet ble det foretatt ulike kulturutvekslinger.

Den kalde krigen

Den kalde krigen er en betegnelse på perioden fra etter andre verdenskrig og frem til Berlinmurens fall i 1989. Perioden var preget av rivalisering mellom to grupper av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene side var Sovjetunionen og deres allierte (Østblokken) og på den andre siden var USA med sine allierte (Vestblokken). Situasjonen ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller krig.

Ny nabo i øst

Etter våpenstillstandsavtalen av 19. september 1944 må Finland gi tilbake Petsamo-området til Sovjetunionen og Norge fikk en ny nabo i øst. Dette medførte store forandringer for folk i området. Pasvikelva som før hadde vært et bindeledd mellom naboer ble nå en stengsel mellom disse. Det ble på sovjetisk side satt opp et grensegjerde og mange observasjonstårn slik at alle bevegelser på norsk side ble registrert. Det ble forbudt å krysse elva og enhver overtredelse medførte strenge bøteleggelser.

I følge kongelig resolusjon av 1950 er det ikke tillatt å overskride grenselinjen til lands, til vanns eller i luften. Det er heller ikke lov å føre samtale eller ha annen slags samkvem med personer som befinner seg på den andre siden av grensen.

Min fiskeplass!

Det fortelles om en eldre kar som bodde på norsk side ved Melkefoss. Han hadde vært nabo med Russland og Finland, og hadde alltid fisket på samme plass uten problemer. Da Sovjetunionen ble nabo etter andre verdenskrig fortsatte han å fiske der han alltid hadde fisket. Fiskeplassen lå på andre siden av den norsk-sovjetiske grensa, men han brydde seg ikke om hvilket land og hvilke lover som gjaldt. Fiske skulle han, og han fortsatte som om ingenting hadde hendt. Historien forteller at grensevakta til slutt ble lei av å irettesette han. Så han fortsatte å fiske på «sin» plass i Sovjetunionen.

Forsvar

Etter at Den Røde Arme trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945, ble det gjenopprettet vakthold ved grensen av avdelinger fra Hæren og fra politiet. Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) fikk sitt nåværende navn i 1947 og det ble bestemt at garnisonen skulle gjenoppbygges oppe på flyplassen ved Høybuktmoen som var anlagt av tyskerne under krigen.

Da Norge ble medlem av NATO i 1949 ble den norsk-sovjetiske grensen også en yttergrense mellom NATO og Warzawa-pakten. Dette førte til ytterlig opptrapping av grenseovervåkingen på begge sider og tiden etter dette ble preget av gjensidig mistenksomhet mellom landene.

Etterretning

Etterretningstjenesten i Sør-Varanger ble utbygd etter krigen og Sør-Varanger Politikammer var et av Norges største i antall ansatte på grunn av Politiets Overvåkingstjeneste (POT). Kommunismen sto sterkt i Sør-Varanger etter krigen og derfor ble deler av befolkningen satt under overvåking som mulige agenter i sovjetisk tjeneste. Samtidig var det viktig å få overblikk og kunnskap om de sovjetiske styrkene for å kunne være føre var om de skulle gå til angrep på Norge.

Cuba-krisen

Mellom 15. og 28. oktober 1962 oppsto den mest alvorlige konfrontasjonen mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen, da et U2-fly på rutineoppdrag oppdaget at Sovjet hadde missiler rettet mot USA stasjonert på Cuba. I 13 døgn holdt verden pusten mens forhandlinger mellom USAs president John F. Kennedy og Sovjets Nikita Krutsjov pågikk. Soldater ved Garnisonen i Sør-Varanger ble utkalt med skarpladde våpen.

1968 - sovjetisk styrkedemonstrasjon

De norske grensestasjonene kunne i begynnelsen av juni 1968 observere en økende aktivitet på sovjetisk side. Flere kjøretøykolonner kjørte østover på Russeveien og om kvelden 6. juni ble stridsvogner, beltekjøretøyer og artilleri observert på Ishavsveien og nordover mot Boris Gleb. På grunn av dårlig vær var det vanskelig å fastslå omfanget av fremrykningen og hvor store styrker det var snakk om. Om morgenen 7. juni ble det klart at store sovjetiske styrker hadde gruppert seg og var gått i stilling tett opp til grenselinjen.

Alarm! Alarm!

Natt til 7. juni 1968 gikk alarmen og Garnisonen i Sør-Varanger rykket ut til grenselinjen og forberedte seg til strid. De sovjetiske avdelingene grov seg ned og rettet alle våpen mot de norske stillingene, observasjonspostene og grensestasjonene. Det ble klart for alle at dette ikke var en rutinemessig øvelse. Ikke siden andre verdenskrig hadde det vært så store sovjetiske hæravdelinger så nært grensen. Styrken ble stående fremme i grenseområdet til 12. juni.

Underkommisjon under grenseoppgangen mellom Norge og Sovjetsamveldet i 1947. Fra venstre: Fru Gerda Strand, tolk. H. jelstrup, astronom. Kpt. Machauko, sekretær. H. Sadierew, tolk. Avd. sjef S. Mosling, formann. A. Modt, bokfører. Oberstløyt. Stretkow, formann. Oberstløyt. Tilitryn. Oberstløyt. Frantzuk. (Foto: Ukjent. Sør-Varanger museums samlinger)

Avdukingen av minnesmerket over den russiske befrielse 8. juni 1952. (Foto: Ukjent. Sør-Varanger museums samlinger)

Selv om grensen mellom Norge og Sovjet var stengt for alminnelig ferdsel under den kalde krigen, finnes det flere eksempler på utvekslinger mellom landene; i forbindelse med utbyggingen av Pasvikelva arbeidet flere nordmenn på anleggene i Sovjet og vi har en rekke utvekslinger i forbindelse med idrett og kultur. Korps, kor, fotball og bryting er eksempler på kulturutvekslinger som er blitt gjort i løpet av den kalde krigen. (Annonse i Sør-Varanger avis 25. juli 1959)

Selv om grensen er lukket er det ofte at rein forviller seg over på russisk side. Her er norske reineiere på sovjetisk side for å lete etter rein som har gått over grensen. (Foto: Grensekommissariatet)

Den største utfordringen i samarbeidet mellom de to landene var kommunikasjon. Men etter at statsminister Einar Gerhardsen tok dette opp på et statsbesøk i Moskva, ble det opprettet en telefonlinje mellom partene. Den røde telefonen ble brukt to timer hver ukedag og en time på lørdagene. Her viser oberst Tore Hiort Oppegaard og kaptein Knut Tharaldsen stolt frem den røde telefonen. (Foto: ukjent)

Major Golovin, løytnant Berstad og eløytnant Kazakov på Boris Gleb-demningen. Fra en grensebefaring. (Foto: Grensekommissariatet)

Norske og russiske soldater sager ned grensemerke 407 på russisk side. I samarbeid blir det gått en grenseoppgang hvert år og denne gangen er det et merke som må flyttes. ( Foto: Grensekommissariatet)

Internasjonalt brytestevne i Murmansk på 1980-tallet. Norske og sovjetiske idrettsutøvere møttes ofte til dyst i både i Norge og Sovjet. Selv om forholdet mellom øst og vest under den kalde krigen kunne være kjølig, forhindret dette ikke at kontakten mellom Norge og Sovjet ble brutt. Lokalbefolkningens holdning til Sovjet var nok noe annerledes enn i resten av Norge. For mange var det naturlig å opprettholde kontakten med befolkningen i Sovjet. (Foto: Kjell Erik Andreassen)

Previous Next

Mikhail Gorbatsjov, president i Sovjetunionen 1988-1991, satt i gang kampanjen for større åpenhet, "glasnost". Dette førte til at tidligere tabubelagte politiske og historiske temaer ble gjenstand for offentlig debatt. Under samlebegrepet "perestroika" ble det satt i gang politiske og økonomiske reformer. Dette ble begynnelsen på slutten av maktmonopolet som hadde regjert og utviklingen av et demokratisk styre i SSSR, senere Russland.

Åpnere grenser

Etter at Russland ble erklært som ny stat i 1991 ble grensen åpnet for trafikk. Det ble enklere å reise til Russland og man så en økning i grensepasseringene begge veier. Den største forskjellen lå likevel i at samarbeidet over landene økte, ikke minst i næringsvirksomhet og innenfor kultur. Etter hvert etablerte flere norske firmaer seg i Russland og spesielt innenfor bygg- og anleggsbransjen var det stor satsing i øst. Store byggeprosjekter i Murmansk, Zapoljarnij og Nikel ble gitt til norske firmaer.

Økt handel

De senere årene har det vært en formidabel økning i handel over landegrensene. Ikke bare har samarbeidet innen næringsutvikling vært stor, men vi ser i dag at den private handelen øker. Et stort og variert utvalg i butikkene i Kirkenes, samt at den russiske kjøpekraften har økt lokker flere russere til kommunen på handletur. At de russiske kundene er en del av målgruppen kan man se av at flere butikker har merket varene på russisk. Men handelen går også den andre veien. Det er blitt vanlig å legge handleturen til Nikel, Zapoljarnij og Murmansk. Flere firmaer arrangerer sine julebord i nabolandet og folk tar seg ofte helgeturer til Murmansk for å shoppe.

Kirkeneserklæringen

Den 11. januar 1993 ble det holdt en konferanse om samarbeid i Den Euro-arktiske Barentsregion i Kirkenes. Til stede var det representanter fra alle de nordiske landene og Den russiske føderasjonen. Et utvidet samarbeid i Den euro-arktiske Barentsregion skulle skape stabilitet og fremgang i området og samspill skulle nå erstatte tidligere konfrontasjon og splittelse. Meningen var at et slikt samarbeid ville bidra til internasjonal fred og sikkerhet. I kjølvannet av erklæringen ble Barentssekretariatet opprettet og Barentsregionen som begrep etablert.

Lille-Murmansk

Kirkenes er blitt kalt Lille-Murmansk på grunn av sin tilnærming til og samarbeid med Russland. I byen er hovedgatene merket med norske og russiske gateskilt. Til en hver tid ligger det russiske trålere inne til kai for å proviantere og reparere båten. Det russiske språk er blitt vanlig å høre i byen og en stor del av kommunens innbygger kommer fra Russland. I dag er ca. 600 av kommunens 9500 innbyggere russere.

Russetorg

Et meget populært foretak i Barentssamarbeidet er russetorget. Siste torsdag i måneden kommer russiske torghandlere til Kirkenes og selger sine varer. Her kan du få kjøpt det meste, blant annet russisk krystall, trevarer, smykker og klær, samt et stort utvalg av andre ting.

Skipstrafikk

Kirkenes har ca. 750 russiske skipsanløp i løpet av ett år. I gjennomsnitt er det 25 trålere som ligger inne hver dag. Rundt regnet er det 1 milliard norske kroner som er i omsetning innenfor havnevirksomhet. Det finnes flere firma som har spesialisert seg på shipping. Disse formidler forsyninger til skipene, bistår med juridisk hjelp, videreformidler lønn til de ansatte på båtene og organiserer eventuelle reparasjoner.

Vegskilt utenfor Kirkenes (Foto: Gry Andreassen, Sør-Varanger museum)

Hovedgata i Kirkenes på norsk og russisk (Foto: Gry Andreassen, Sør-Varanger museum)

Barentsskirennet 2005. Et samarbeidsprosjekt mellom Norge, Russland og Finland. Skirennet er på 12 km og går gjennom alle de tre landene. Rennet er meget populært og dette året feiret det 10 år. Det var rundt 1000 deltakere fra alle landene og det var en skikkelig folkefest. (Foto: Gry Andreassen, Sør-Varanger museum)

Russiske matrosjkaer i et bredt utvalg. (Foto: Ingar Henriksen, Sør-Varanger museum)

Utsikt fra 96-høyda i Pasvikdalen. I forgrunnen ser man Norge og Pasvikelva. Midt i elva går grensa og på andre siden kan man se den russiske byen Nikel. (Foto: Gry Andreassen, Sør-Varanger museum)

Grensegata ved Holmfoss. (Foto: Gry Andreassen, Sør-Varanger museum)

Befaringsgruppene 1993. Bak fra venstre: kaptein Ekerhovd, major Balasjov, kaptein Tollånes, kaptein Vousnjouk, løytnant Lassemo, kaptein Sjalapin, kaptein Petrukhin og løytnant Bøhler. Foran fra venstre: fenrik Bogen, løytnant Vesjlevtsev, major Lobasjuk og kaptein Berg (Foto: Grensekommissariatet)

Senteret Spareland vitner om at russisk kjøpekraft er viktig for Kirkenessamfunnet (Foto: Hanne Bones Vangberg, Sør-Varanger museum)

"Russetorget" i Kirkenes trekker mange folk. Krystall er populært. Og husk: Det går an å prute med et glimt i øyet. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)

Previous Next